Visning: A A A A A
Språk Språk Språk

Mislykket integrering eller uansvarlighet?

Etter NRKs reportasje om hjemsendelse av somaliske barn og tortur på koranskoler, har jeg savnet foreldrestemmen. Hvor er den blitt av? Hva mener de somaliske foreldrene om torturen som hevdes?

Ubah Aden og foreldre

Kronikk av FUG-medlem Ubah Aden i Aftenposten 22. mars 2018

Jeg har undret meg på hvilken type foreldre som ville utsatt sine egen barn for en slik behandling. Det er brudd på norsk lov og selvsagt i strid med Barnekonvensjonen som Somalia har nylig ratifisert. Men etter ti års yrkeserfaring på feltet vold i nære relasjoner, er det ingenting som overrasker meg lenger.

Først når vi vet hva som utløser slik tvangskultur-utsending, er vi nærmere svaret. Hittil har de som har uttalt seg om saken i media, argumentert med mislykket integrering eller mistillit til det norske systemet. Begge deler kan stemme. Men årsakene til problemet er komplekse og kan ikke forklares på bare en måte. Tilbakesending har to dimensjoner.

Identitet og tilhørighet

Noen reiser tilbake på lange opphold eller ferier for å lære om sin identitet og utvikle sin tilhørighet. Denne gruppen er også en sammensatt gruppe.

Noen i denne gruppen reiser dit oftere, de behersker språket godt nok og slipper unna mobbing. Mens de andre kan være ungdommer som ikke kan språket godt nok. De betraktes som utlendinger i sitt eget land. De blir utsatt for mobbing og sjikane.

Senskadene som slike reiser påfører barna må frem i lyset. Se Adens kronikk i Dagsavisen Nye meninger om dette 5. mars 2018.

Kulturrehabilitering

Ut i fra min erfaring kan foreldre som sender barna på kulturrehabilitering deles i to grupper: uansvarlige og uvitende foreldre.

De uansvarlige er foreldre som fjerner seg fra problemet og gjemmer det vekk ved å sende barna til koranskoler. De tyr til en slik drastisk løsning når barna har blitt ulydige og ukontrollerbare. De kan være ressurssterke og integrerte familier, men den kollektive tenkningen veier tyngre enn barnets behov.

Den uvitende foreldregruppen ønsker det beste for barna sine, men de føler seg maktesløse, er lite orienterte, redde og naive og følger rådene de får fra andre. De kan også være ofre uten at de er klar over det.

ICDP kan være et kurs som mange i denne gruppen kan ha stor nytte av – og det burde bli obligatorisk for flyktninger.

Språk er nøkkelen

Integrering forutsetter kommunikasjon, da er språket en nøkkel. Felles språk åpner dører og skaper tillitt og tilhørighet. Mange foreldre er analfabeter og har i tillegg krigstraumer i bagasjen. Forventningene om å beherske et nytt språk før du lærer ditt eget, kan synes umulig.  

Det å ikke forstå språket og være alene med barn i et fremmed land, tynget av bekymringer, redsel og paranoia, er en stor psykisk belastning.

Vi har en flott integreringspolitikk som er tilpasset de beleste. Har du skolebakgrunn er sjansen for å bli integrert mye større enn for de med lite eller ingen skolegang.

Og når språket blir et uoppnåelig mål for noen, går det utover egeninnsatsen. Gode støtteordninger kan bli en sovepute.

Farsfigur mangler

Manglende farsfigur er også en stor utfordring i mange familier. Fedrene er ikke døde, men de lever i sin egen boble og bruker offerkortet når den hierarkiske maktfordelingen i hjemmene er forsvunnet.

De klarer ikke å opprettholde den tradisjonelle forsørger-rollen, men ønsker heller ikke å bidra i husarbeidet. Det resulterer ofte i at familieidealet kollapser og skilsmisse blir et resultat. Det fører igjen til at far skiller seg fra barna.

Moren blir den usynlige helten. Hun blir mor og far i ett. Hun blir sittende alene med alle bekymringene og ansvaret for å oppdra barn i et fremmed land hvor hun mangler språk og tilhørighet. Dette til tross for at barna finner seg til rette.

Den parallelle verdenen mor og barn befinner seg i, utløser krysspress. Alt hun ikke kjenner fra barnas hverdag blir farlig.

Egeninnsats

Men selv om integreringen ikke har lykkes, kan vi ikke skylde på andre. Vi må først erkjenne vår manglende egeninnsats.

Utfordringene jeg har pekt på her; familieoppløsning og manglende utdannelse og språk, opplever også somaliere i USA, selv om de betraktes som bedre integrert enn somaliere i Norge. Men de har ikke som her i Norge, er en integreringspolitikk som demotiverer. I USA får de statlig støtte de første månedene. Etter det er du ” on your own”.

Den største forskjellen ligger i samfunnets forventning. I USA blir du veldig fort en del av samfunnet, mens du i Norge tilhører kategorien” De andre”. I USA avgjør verken din bakgrunn, botid eller etnisitet din suksess, som i Norge.

Dette kan illustreres med skjebnen til min mor og hennes søster. De kom til henholdsvis Norge og USA på samme tid. Begge var forretningskvinner og partnere i Somalia før krigen. De drev stort i mat- og klær, og begge var nesten analfabeter. De hadde gått på kveldsundervisning der de lærte å skrive og lese.

I dag driver min tante i Minnesota fortsatt samme forretning som hun hadde i Somalia og kjører sin Volvo med et tilfreds smil. Mens min mor, snart 60, ikke klarte å lære seg språket eller å utnytte sine ressurser. Hun ble syk og uføretrygdet. 

Må løfte kvinnene

De kvinnene som betraktes som en byrde i systemet, var ressurssterke før de kom til Norge. Denne uutnyttede ressursen må Norge ta i bruk. Derfor haster det med å få en individuelt basert integreringspolitikk som løfter kvinnene til å bli selvstendige økonomiske borgere.

Integreringen bør også gå gjennom kvinnene. En integrert mor er en handlingskraftig mor som kan oppsøke bistand når det trengs. Hun er klar over hvilke verdier hun overfører til sine barn og er trygg på sin omsorgsrolle. Vi trenger en feministisk integrering som løfter kvinneperspektivet høyt.