Innlegg i Klassekampen 24. august av FUG-medlem Lise Lundh

Å være foreldre til barn som sliter i skolen er svært krevende. Alle ønsker at barna deres skal trives, lære mye, oppføre seg bra og få venner. Alle ønsker å kunne konsentrere seg om rollen som mor/far/foresatt, og for øvrig kunne bruke tiden til å gå på jobb og leve ”normale liv”. Ingen ønsker å ha en vanskelig dialog med barnas lærer og rektor, langt mindre å bruke kveldene til å klage på vedtak.

Likevel er det å kunne påklage et vedtak juridisk helt avgjørende for enkelte elevers mulighet til å få adekvat læring. Dersom rettsvernet svekkes for de som trenger det mest, blir det enda mer vanskelig å være deres foresatte.

FUG mener i sitt høringssvar vi ikke må svekke elevers rettssikkerhet. Elever som unntas fra ordinær læreplan må få vedtak om dette på individnivå. Noe annet er uverdig en offentlig skole i Norge, og undergravet retten som alle foreldre må kunne ha, til å vite hva barna skal lære på skolen.

Vår oppfatning er at forslaget til lovendring bunner i et ønske om innsparing: dersom loven bortfaller, bortfaller også behovet for saksbehandling, og dermed kan vi nedlegge PPT. Men den saksbehandlingen/utredningen som i dag gjøres av PPT er uunnværlig i seg selv for elever med sammensatte lærevansker. En må kjenne problemene før en kan lage gode løsninger.

Å pulverisere kompetanse

Enkel dysleksi kan kanskje imøtekommes uten større utredninger. Men for mange av elevene som mottar spesialundervisning har PPT og STATPED unik kompetanse som er grunnleggende for elevenes utbytte av opplæringen, og dermed for deres livskvalitet.

Å pulverisere denne kompetansen vil være fatalt for elevene og skolen. Dette er en type sparetiltak som virkelig minner om klisjeen ”å pisse i buksa for å holde seg varm”.

Et av de viktigste suksesskriteriene for inkludering, tidlig innsats og et godt hjem-skole samarbeid rundt elever med funksjonsnedsettelser/ ulike lærevansker, handler etter FUGs erfaring om holdninger hos skoleledelsen. Og her er det stor forskjell fra skole til skole. Denne forskjellen gjør vi klokest i å møte med åpne øyne.

Dermed må vi jobbe med holdninger og relasjonskompetanse for å få fart på reell inkludering og tidlig innsats. Men vi må for all del ikke i samme runde svekke det rettsvernet eller de fagmiljøene som nettopp har mulighetene og kompetansen vi også er avhengige av for å lykkes.